Big Healey er opprinnelig en karakteristikk motorpressen ga Austin-Healey 3000 da den ble introdusert i 1959. Begrepet har etter hvert mer blitt en fellesbetegnelsen på de «store» modellene fra Austin-Healey. I dagens målestokk er disse modellene på ingen måte store biler, men betegnelsen har sin bakgrunn i at Austin-Healey også produserte biler under modellbetegnelsen Sprite og disse er betydelig mindre, både hva gjelder fysiske mål, og ikke minst også motor og ytelse. Nedenfor finner du informasjon og bilder som beskriver utviklingen fra serieproduksjonen startet med Austin-Healey 100, frem til den siste Big Healey, Austin-Healey 3000 BJ8, forlot samlebåndet i slutten av 1967.
Austin-Healey 100
De første serieproduserte bilene var basert på prototypen Healey 100, eller Healey Hundred, som Donald Healey premiereviste på London Motor Show i 1952. Serieproduksjonen kom i gang i mai 1953, og den aller første modellen fra Austin-Healey, som fikk navnet Austin-Healey 100 med seriebetegnelsen BN1, ble produsert frem til august 1955.
BN1-serien ble produsert i et antall på totalt 10 030 eksemplarer. Modellbetegnelsen 100 har sin bakgrunn i at bilen skulle kunne nå en toppfart på minst 100 mph. (160 km/t), og i en biltest utført av bladet The Motor i 1953 ble bilen målt til en toppfart på 106 mph. Bilen var utstyrt med en firesylindret rekkemotor med et sylindervolum på 2660 ccm. og ytelse på 90 hk, kombinert med en 3-trinns manuell girkasse med overdrive.
I august 1955 ble BN1-serien erstattet av BN2. Bilene var i stor grad like, men BN2 ble oppgradert med en 4-trinns girkasse, også denne med overdrive. I tillegg fikk bilen litt større hjulbuer bak og en annen bakaksel. Med BN2 kom også muligheten til å bestille bilen med tofarget lakk. Modellserien ble produsert i et antall på 4604 eksemplarer, og den siste BN2 forlot fabrikken i juli 1956. Nevnte produksjonsantall inkluderer for øvrig også 640 eksemplarer av spesialmodellen Austin-Healey 100M som var en high-performance-utgave. Disse hadde blant annet en oppgradert motor på 110 hk, luftgjeller i panseret og et stivere hjuloppheng foran.
En annen spesialmodell var Austin-Healey 100S (for Sebring). Dette var en modell som først og fremst ble utviklet for racing, hvor hele karosseriet var i aluminium og motoren var oppgradert til 132 hk. Kun 50 eksemplarer ble produsert og alle ble laget for hånd hos Donald Healey Motor Company i Warwick. Disse få eksemplarene er naturligvis særdeles ettertraktede biler og samlerobjekter, og i 2011 satt en Austin-Healey 100S rekord hos det britiske auksjonshuset Bohams da den gikk under hammeren for 843.000 britiske pund. En sum penger som etter datidens valutakurser tilsvarte over 7,6 millioner norske kroner (!). Det hører med til historien at bilen som ble solgt var en urestaurert Special Test Car som blant annet ført av fabrikksjåførene Lance Macklin, Gordon Wilkins og Marcel Becquart. Videre skal den ha vært en av bilene som var innblandet i racinghistoriens mest katastrofale ulykke på Le Mans i 1955 der 84 mennesker mistet livet og 120 ble skadet.
Austin-Healey 100-6
I september 1956 ble en ny modell introdusert, nemlig Austin-Healey 100-6. Denne modellen skilte seg betydelig fra de foregående modellene med både forlenget akselavstand, utvidet cockpit, ny oval grill og ikke minst en sekssylindret motor, derav modellbetegnelsen 100-6. Den sekssylindrede motoren i 100-6, som for øvrig hadde samme sylindervolum som den foregående fireren – 2,6 liter, trengte mer plass fremover i motorrommet, hvilket avstedkom at panserets fremre del fikk en forhøyning med et lite luftinntak i forkant. Som en liten digresjon kan nevnes at de firesylindrede utgavene, altså BN1 og BN2, ofte blir kalt Austin-Healey 100-4, men det er kun på folkemunne. Denne betegnelsen ble aldri benyttet offisielt fra produsentens side.
Den første serien av modellen 100-6 fikk seriebetegnelsen BN4 og var en 2+2-seter i motsetning til BN1 og BN2 som begge var rene 2-setere. Det viste seg imidlertid at 2+2-varianten ikke ble noen stor suksess i første omgang, så i 1958 kom 100-6 også i en ren 2-seters versjon som fikk betegnelsen BN6. Populariteten for 2+2 skulle imidlertid øke etter hvert, noe salgstallene fra etterkommeren, Austin-Healey 3000, viser tydelig.
Den sekssylindrede rekkemotoren i 100-6 kom opprinnelig fra Austin Westminster og hadde en ytelse på 102 hestekrefter, men ble i 1957 oppgradert til 117 hk. Motoren var kombinert med en 4-trinns manuell girkasse med overdrive som standard, men overdrive-enheten ble etter hvert en valgfri option. Totalt 14.436 eksemplarer av 100-6 ble produsert i perioden 1956 til 1959.
Austin-Healey 3000
Arvtageren etter 100-6 ble annonsert i juli 1959 og fikk navnet Austin-Healey 3000. Betegnelsen kommer av bilens motor, en 3-liters rekkesekser (eller 2.912 ccm, for å være nøyaktig) som var en videreutvikling av 2,6-literen fra 100-6 hvor ytelsen var oppgradert til 124 hestekrefter. Første versjon av Austin-Healey 3000, kalt Mark I, kom både som ren 2-seter og som 2+2-seters versjon med henholdsvis BN7 og BT7 som seriebetegnelse. Den nye 2+2-varianten var noe modifisert sammenlignet med 100-6 med tilsvarende seteløsning og hadde noe forbedret plass til både passasjerer og bagasje. Mottagelsen i markedet ble markant bedre, hvilket resulterte i at det nå var 2+2-varianten som ble salgsledende.
Foruten den oppgraderte motoren, fikk 3000-modellen også nye bremser foran, nemlig skivebremser – noe som var en stor nyvinning på den tiden. Med mer krefter og bedre bremser ble også den totale kjøreopplevelsen vesentlig bedre, noe mottagelsen både hos publikum og presse gjenspeilet. Totalt 13.650 eksemplarer av Mark I ble produsert fordelt på 2.825 BN7 og 10.825 BT7.
Andre generasjon av Austin-Healey 3000, altså Mark II, ble introdusert i mai 1961. Seriebetegnelsene BN7 og BT7 var fortsatt med, men ble faset ut i henholdsvis mars og juni i 1962 og ble overtatt av modellserien BJ7 som ble kalt «Sports Convertible» i august 1962. BJ7-serien fikk blant annet en ny og meget velutviklet kalesjeløsning der kalesjen med enkle grep felles opp eller ned, og var dessuten utstyrt med rammeløse sidevinduer som kunne sveives opp og ned, samt en ny og buet frontrute.
Da Austin-Healey 3000 Mark II ble introdusert hadde motoren fått tre forgassere og en ytelse på 132 hk. Dette gikk man imidlertid ganske raskt bort fra, mye på grunn av et forholdsvis høyt drivstofforbruk, samt at det ble trangere i motorrommet og forgasserne ble vanskeligere å justere. Så fra og med modellserien BJ7 var man tilbake til to forgassere, men ytelsen var likevel på omtrent samme nivå. Selv om utgavene med 3 forgassere både har høyere drivstofforbruk og de er mer krevende å justere, er disse svært ettertraktet, og da spesielt BN7 som kun ble produsert i 355 eksemplarer som Mark II. Totalt ble 11.564 eksemplarer av Mark II produsert, fordelt på BN7, BT7 og BJ7.
I februar 1964 ble den aller siste Big Healey-modellen lansert, nemlig Austin-Healey 3000 Mark III med seriebetegnelsen BJ8. Denne modellen har mye til felles med BJ7, men motoren ble oppgradert med blant annet ny kamaksel og større forgassere, med en effekt på 150 hk. I tillegg fikk bilen ny bakaksel og stivere hjuloppheng slik at bilen fikk høyere bakkeklaring bak (Phase II fra mai 1964), samt at eksosanlegget fikk ny fasong.
Noen mindre kosmetiske justeringer som størrelse på bliklys osv, ble også gjort, men den kanskje aller mest i øyenfallende endringen kom på interiørsiden. Dashbordet hadde sett mer eller mindre uforandret ut helt fra starten av, men nå fikk dashbordet en helt ny og mer moderne utforming med trepaneler, ny plassering av brytere og instrumenter, og en midtkonsoll som strekker seg bakover mellom setene. Borte var også den karakteristiske startknappen som nå var erstattet med en fjærbelastet kobling i tenningslåsen. BJ8 ble serieprodusert frem til slutten av 1967, men ett enkeltstående eksemplar, altså den aller siste Austin-Healey 3000, ble laget mars i 1968. Totalt ble det produsert 17.712 eksemplarer av BJ8-serien.